« La Belgique
sera latine ou elle ne sera pas. »
Belgia skal
være latinsk (fransk) eller vil ikke eksistere i det hele tatt.
– Charles
Rogier, vallonsk statsminister og frontfigur ved Belgias opprettelse (1832)
Den
som vil kjenne til dagens situasjon i Europas navle eller bare vil forstå dette innlegget, bør nok begripe den
komplekse historien som ligger bak dette landet av sjokolade, øl og vakre
middelalderbyer. Den som undrer hva denne utenlandske saken har å gjøre med Norge,
bør jeg nok minne om Fridtjof Nansen som var en av de store norske
unionsmotstandere. Han proklamerte en uavhengig norsk stat gjennom demokrati.
Han gikk verden rundt, fortalte om Norges ønske å bli et selvstendig land etter
mange tiår preget av unødvendig undertrykkelse og vold mot den norske, ufarlige
nasjonalismen, og han ba om internasjonal anerkjennelse. Dette er en sak som nå
gjentar seg i Belgia. Nasjonalistene har vunnet tillit av sirka 40% av den
flamske befolkningen og tverrpolitisk finnes det representanter som heller ser
Flandern bli et selvstendig land i EU. 2014 er valgår i Belgia, og hjertesaken
er hverken helse eller samferdsel: Oppgaven er å finne en fredelig løsning for
det innviklede byråkratiet landet har havnet i siden folkenes eksplisitte
etterspørsel for mer autonomi på begynnelsen av etterkrigstiden. Ikke grunnet en romantisk forestilling, men harde realiteter og rene fakta med en lang historie. I dag det er
kun et tidsspørsmål når det føderale grenselandet mellom Nederland, Tyskland og
Frankrike oppdeles, men jeg vet at dette ikke skjer uten internasjonal støtte.
Da
Napoleon stablet oppi seg den ene krigstabben etter den andre og Frankrike kvittet seg med denne demagogiske stormannsgale typen,
ble det like etter hans bannlysning møte i Wien under Storbritannias ledelse. På
dette møtet i 1815, som noen rykter beskriver som en fyllefest, valgte det
sistnevnte landet å gå inn en avtale med de øvrige stormaktene Frankrike,
Tyskland og Russland for å skape et nøytralt såkalt bufferland mellom rike
stormakter, slik at militære sammenstøt ble mindre uunngåelig. Noe som viste
seg til å være forgjeves knapt ett århundre senere. Dette landet var en
utvidelse av fyrstedommen Nederland sørover. Det medførte at hertugdommer som vi
nå kjenner som Flandern, Brabant, Limburg, Vallonia og Luxemburg ble innlemmet
i Nederland. For de første tre hertugdommer var overgangen til et nederlandsk,
protestantisk system med gratis undervisning og en relativt bedre
velferdsordning for folk flest en varm velkomst. I disse regionene snakket man
allerede en slags nederlandsk (senere kalt flamsk, den belgiske varianten av
nederlandsk) og var bare den katolske troen - tross religionsfriheten Nederland
håndterte - noe som man helst ikke ville ta avstand fra. Det var dog de
sistnevnte hertugdommer som viste seg til å være sterke motstandere av de
gjenforente Nederlandske statene de plutselig ble innlemmet i. De snakket jo et
annet språk, var katolske og aldri kunne tenke seg å bytte ut vanene med
nederlandske verdier. Også Frankrike som så sine allierte fransktalende
hertugdommer gitt bort, bestemte seg å planlegge en storaksjon for å ta tilbake
det de mente å tilhøre fransk kultur. Vi skriver 1830 da franskmennenes
antikampanje mot den nederlandske kongen nådde sitt høydepunkt. Den
fransktalende borgerlige klassen som uten tvil også besto av velferdige
flamlendere, brabantere og limburgere hadde fått militær støtte av Frankrike
med hensyn til å rive seg løs av Nederland. Meningen var å opprette et land som
het Belgia, og landet skulle etter opprinnelig plan bli fullstendig fransk. For
å sikre landets enhet og stabilitet valgte et midlertidig styre for en fyrst
som statsoverhode. Storbritannia satt igjen med stor fortvilelse overfor Frankrike,
men grep ikke inn. Alle var for svake og handlingslammet å begynne noe mot
Frankrike. Det ville heller ikke lønne seg med et ekstra par år med krig, så
man lot det bare skje. I etterkant av Belgias dannelse ble befolkningen i
Flandern, Brabant og Limburg berørt av fransken i hverdagen. Næringslivet,
politikken, retten, mediene, høyere utdanning, alt foregikk på et språk som
ikke var deres eget. I første omgang falt bort den nederlandske undervisningen
som tilbød barn lesing, skriving og regning. Kun adel og velstående familier
som hadde råd til barnas undervisning kunne klatre opp i det franskpregede
hierarki. Ellers var en bare fabrikkarbeider, bonde, baker, slakter eller
snekker.
« Sire, vous régnez sur deux peuples : il y a en Belgique des Wallons et des Flamands ;
il n’y a pas de Belges. »
Deres Majestet, De regjerer to folker : i Belgia finnes det vallonere og flamlendere ; det finnes ingen belgiere.
– Jules
Destrée, vallonsk sosialistisk statsråd (1912)
Mange
vanlige familier og enkeltindivider brydde seg ikke særlig over hvem som styrte
hva, men noen visste hva konsekvensene i hverdagen
betydde når en ikke kunne få krav på sine rettigheter uten innflytelse i
politikken. Disse engasjerte skapte en bevegelse som skulle samle alle
nederlandsktalende hertugdommer til en stor protestgruppe mot den belgiske
etablerte fransktalende eliten (som også besto av deres egne). Gruppa som hadde
sine ideologiske fløyer i både høyre og venstre nøt stadig mer popularitet
fra den flamsk-brabantisk-limburgiske befolkingen og ikke lenge etter kalte de
seg for Flandern og dets befolkning flamlendere. Uheldigvis fantes en del
radikale flamlendere som så Flanderns løsrivelse gjennom tysk herredømme. Disse
kollaborerte med Tysken både i første og andre verdenskrig. Dermed var kampen
om mer selvstendighet blitt ganske upopulær blant de moderate upolitiske
flamlenderne, som vendte ryggen stikk mot noen form av nasjonalisme og
aksepterte Belgia som deres nasjon. Allikevel har de fleste flamske politikere
alltid kunnet få innflytelse i de belgiske moderate partier, og litt etter
hvert ble mange av de flamske ønskene, som gratis undervisning, bruk av
nederlandsk i retten osv. innvilget. Det var likevel ikke før 60-tallet at like
rettigheter for flamlenderne ble til virkelighet. Det var også etterkrigstiden
som var et økonomisk vendepunkt for Flandern og medførte flyt av kapital og
arbeidskrefter fra Vallonia, særlig da mange kullminer og stålfabrikker sluttet
virksomhetene. Fransk ble nå et langt mindre viktig språk og selve demografien
og politikken viste seg å forårsake at maktbalansen ble i Flanderns favør. Den
forankrede sosialismen i Vallonia har siden da presset på og krevd enda større solidaritetsbidrag
i form av enorm pengestøtte. Antallet arbeidsløse vallonere vokser stadig
raskere, men i nådagens krise er gresset heller ikke grønnere på den flamske
siden. I tillegg til denne arbeidsutfordringen kommer de mange kunnskapsløse
innvandringer strømmende inn i det
belgiske bildet, folk vi også skal ta oss av finansielt og behandle som våre
egne. Nok er nok, mener mange og det er nettopp det som gjør interessen i et
uavhengig Flandern vokse. I flere tiår har mange temaer skapt uro blant
flamlenderne, fordi det kunne aldri være en reform som ikke trengtes
støttepenger til vallonere. På den samme etterkrigstiden stiftet flamlenderne sine
egne parti. Enten på grunn av grundig uenighet med de fransksnakkende kolleger
i de klassiske partiene (liberal, sosialistisk eller katolsk) eller bare for å
stifte et nytt parti med fullstendig uavhengighet som endelig mål. En ganske
logisk følge var at Flandern stemte stort sett sentrumhøyre med fokus å forbedre
daværende system uten uansvarlig pengebruk og Vallonia som stemte rødt i
forhåpningen å få mer solidaritet for den store arbeidsløsheten og for å kunne
takle de nye utfordringene. På 80-tallet konstruerte man en belgisk stat som
besto av en ganske kompromissfull løsning for Flandern, Vallonia, den
tysktalende delen ytterst i øst og hovedstaten Brussel som fikk tildelt en
særegen status: den belgiske føderalismen. Flere departementer som justis,
beredskap, pensjoner og finans skulle likevel forbli belgisk og ikke bli
splittet. Denne ordningen har ført til at Belgia har fått fem ulike
regjeringer.
« La culture du français doit, pour ceux qui sont appelés à jouer
un rôle dans le mouvement universel de la pensée et de l’action, primer celle
du flamand. »
Den franske kulturen bør, for dem som vil spille en rolle i den universelle verdenen av tanker og handlinger, stå ovenfor den flamske.
Den franske kulturen bør, for dem som vil spille en rolle i den universelle verdenen av tanker og handlinger, stå ovenfor den flamske.
– Mercier, vallonsk kardinal (1906)
Mange ble fornøyde med den nye belgiske stat, men en stor del innså at Flandern
skulle fortsette å lide under den blytunge konstruksjonen. Den "ærlige" belgiske ordningen som ofte framstilles som
en fredlig løsning for en konflikt med språkgrupper (og som har blitt referert
som en mulig løsning for konflikten mellom Palestina og Israel) har i hvert
fall blitt såpass byråkratisert at selve Belgias demokrati blir skadet:
ettersom flamlendere (utgjør sirka 55% av belgierne) skal være likestilte med
resten av belgierne, blir deres stemmevekt jamnet ut til 50%. Også har det
blitt innebygd alarmprosedyrer in grunnloven, slik at landets minoriteter kan
slå alarm, dersom de mener de utsettes for avstemninger som kan ramme deres
solidaritetsmilliarder eller annet vi kan regne som ulempe. Mange prosedyrer
bare for å forhindre at flamlenderne får litt for mye kontroll over hele
Belgia. Uansett har Flandern brukt det nye føderale systemet å innføre egen
undervisning som i mange statistikk nå regnes til en av verdens beste. Flamske
femteklassinger lærer fransk fordi den flamske regjeringen vil at flamlenderne
skal bety noe i det belgiske samfunnet. Man skulle tro at Vallonia kunne bruke
den samme anledningen til å ordne opp i undervisningen, men uheldigvis for
vallonerne er nederlandsk et valgfag. Alle anledninger til å styrke den interne
økonomien med mer (språk)dyktige folk benyttes i en langt mindre stor grad enn
i Flandern. Den styrende sosialismen har heller ikke greid å stille opp i egne vallonske
departementer heller, slik at pengene kunne gå til det største behovet blant
folk. Jo flere flamske solidaritetsmilliarder vises å ha blitt sløst bort til
utallige ulønnsomme prosjekter i krisetider, desto fortere frustrasjonen på
flamsk side vokser. I det siste tiåret har denne frustrasjonen blitt oversatt
til en politisk overvekt til de liberalkonservative som ønsker å gå inn for en
ordning som innebærer selvstyre for Flandern, Vallonia og Brussel. Man forutser
at en oppløsning av Belgia kan skape vekst, ettersom regjeringene blir nødt å styre
seg selv uten pengekraner. Samarbeid mellom de belgiske statene kan like gjerne
oppnås gjennom Benelux og EU. Miljø og forsvar er saker som allerede vurderes å
blitt slått sammen til et større samarbeid. Flandern kan i tillegg få til tettere
samarbeid med Nederland for å skape mer fellesskap i kultur og språk. Det kan
også Vallonia med Frankrike. En ren sum av to diverse demokratier er
uholdbart og bare leder til enda mer vanskeligheter. Et ustabilt land kveler
næringslivet og langsiktig vil Belgia ikke trekke til seg mer bedrifter på
grunn av alt for høye avgifter og nødvendige effektiviseringer som ikke kommer.
Flandern vil nettopp bruke selvstendigheten å ta ansvaret og tilby
jobbmuligheter gjennom mer pusterom for næringslivet.
Slå sammen Nederland og Flandern? Spørsmålet virker ganske logisk for utenforstående som kommer i kontakt med Belgias språkkonflikter for første gang. Nederland og Flandern har jo noen politiske områder til felles og ikke minst språket som er prikklikt på begge sider av grensen. En del av det belgiske forsvaret samarbeider veldig tett med det nederlandske. Med hensyn til bevaring av det nederlandske språk, har Flandern og Nederland dannet en språkunion. Likevel finnes det forskjellige områder de to landene er svært uenige om. Flandern har for eksempel - i motsetning til Nederland - et liberalisert undervisningssystem og utmerker seg mest i samfunnsorganisasjon. I Nederland har man en langt bedre ordning for praktiske, "hverdagslige" domener. Bedre veier og strengere miljøhensyn gjør det mindre tungvindt for beboerne, men kraftige kutt og hardere skatter presser ut nederlenderne som en appelsin. Den siste romantiske biten greier mange flamlendere heller ikke å svelge: Flandern er ikke klar for enda et monarki. I lyset av en ny stat som har en full demokratisk legitimitet, er det lite sannsynlig at folket velger en ukjent, uvalgt person som statsoverhode. Hvis Flandern innlemmes i Nederland, må sistnevnte inngå mange kompromisser som budsjetteres på en sum som tømmer pengebingene til begge land i mange år framover. Få undersøkelser har til slutt også utvist at flamlenderne putter lite tillit i en slik plan. For Frankrikes skyld er det og en god idé å vente med å ta inn Vallonia. Dette blir den ultimate utfordringen å klare seg selv. Muligens en tung belastning, men nødvendig.
Er
ikke færre og større land mer aktuelle på nådagens mondialiserte jordklode? Jeg mener at både Flandern og Vallonia greier seg godt uten Belgia.
En kan bygge en sterk og omsorgsfull stat uten mye areal. Dessuten teller den flamske
befolkningen 1,5 millioner personer mer enn Norges befolkning. En har ingen
grunn å samle på et land der all verdens penger skal brukes til etater som
prøver å forene to folker som beveger framover med to ulike hastigheter. For
sikkerhetens skyld kan Belgia splittes på en fredelig måte, uten dramatikk, uten
finansielt kaos, uten storslagne kompromisser. Selvstendigheten betyr jo ikke
at man setter en stopper for tilnærmelsen av befolkningene eller den liberale,
”grensefrie” markedsføringen. Spørsmålet om hvem vil få Brussel, er underlagt
hvem som har sterkest finansiell bærekraft. Isolerende proteksjonisme eller
stenging av grensene er kun et ekstremt dommedagsscenario som betyr umiddelbar
konkurs. Med åpent blikk til verden kan hvert folk utvikle seg i sitt eget
land. Å bety noe uten å sitte fastklemt i Belgias kvelende statstruktur.
Flanderns og Vallonias selvstendighet innenfor eksisterende samarbeid som EU,
Benelux og FN skaper muligheter. Norge så også sjanser da det rev seg løs fra
Sverige i 1905. Jeg uttrykker derfor mitt håp at Norge anerkjenner den
framtidige staten Flandern nå eller senere.
Visste
du at...
- det ikke finnes et språk som heter "belgisk", men at de fleste belgiere snakker nederlandsk (55%), et mindretall fransk (44%) og sirka 1% tysk?
- mange utenlandske politikere, forretningsmenn og journalister kun leser fransktalende medier som ofte har et svært annerledes synspunt enn flamske medier?
- Belgias nasjonalsang først ble oversatt til nederlandsk i 1938?
- Belgias grunnlov først ble oversatt til nederlandsk i 1967?
- Fransk som sidemål var betalende for flamske skoleelever fram til 2. verdenskrig?
- de fleste beboerne av Brussel (opprinnelig brabantisk by) nå snakker fransk?
- den flamske og vallonske nasjonaldagen ikke har rødt på kalenderen?
- også Catalonia og Skotland skal holde folkeavstemning om selvstendighet i 2014?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg igjen en kommentar. Vennligst vær snil og forsyn deg med noen vafler. For å kontrollere om du ikke er et eller annet datagenerert script som automatisk lenker til dystere nettsider, ber jeg deg om å løse den enkle oppgaven: