Sykkelinnvandring fra EU

Det er lenge siden at landet Tsjekkoslovakia har vendt ryggen mot kommunismen og ble splittet i to uavhengige demokratiske deler. Det ble ikke lenge etter at Tsjekkia søkte om medlemskap i EU. Etter tjue år er landet enda preget av noe fattigdom, som nå kommer syklende inn i Norge. Spørsmålet er ikke om vi skal hilse dem velkommen hit eller ei, men hvordan de norske autoritetene bør forholde seg til slike land og selve velferds- og pengepolitikken i hele EU.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal interpretere tsjekkerens argumentasjon i Romsdals Budstikke. Det han fortalte er at han elsker naturen og flykter fra hjemlandet, fordi det finnes ”mange byer” der. Noe sier meg at han har økonomiske grunner. Jeg håper han er utdannet så han kan finne en skikkelig jobb, særlig når jeg tenker på planene å starte på ny med sin familie: I et land hvor de fiskale avgiftene er høye, trenger en nok kapital. Det finnes mange som ikke tenker på det og bare stiger på med store forventninger. De setter kurs mot England og Skandinavia. Mellomstasjoner er Frankrike, Benelux og Tyskland, men disse europeiske regioner har på dette tidspunkt svært mange vansker å få i orden balansen, med følge at både statene og bedriftene må kutte i stillingene og virksomhetene. Franske velgere valgte for en sosialistregjering som vil proklamere ”vekst” i Europa, noe som antageligvis betyr mer ensidig skattefradrag, enda mer bedrifter som haster seg østover og enda mer kapitalflyt. Merkel, høyrepolitiker, viste seg ikke å være forstander for sosialistens tendensiøse mening, da hun ikke tenkte på å skape enda mer gjeld i Europa. Tyskland er jo i dag mer villig å stenge pengekranen etter Merkels doktrine ”keine Leistung ohne Gegenleistung” (ingen ytelse uten vederlag). Så har vi også Sør-Europa som sitter igjen med et utsiktsløs svart gap, men jeg tror ikke at jeg behøver å fortelle at det har flødd mye blekk om denne saken (og ikke minst om Hellas).

Kan Europa ta den biten? Ja sier Brussel, og det viser seg gjennom EUs erobringspolitikk. Romania og Bulgaria var de siste landene som fikk melde seg inn. Snart kommer også Island, Montenegro, Serbia og Kroatia inn. EU utvider seg og håper på en langvarig inntekt ifra disse statene, mens vedkommende statene håper på en himmel på jord i form av ”solidaritetsbidrag”. Man må begynne snarest med en økonomisk likestilling først. Det burde man egentlig gjøre helt siden EUs opprettelse. Slikt har dessverre aldri skjedd takket være sterke lobbyer som har prioritert sikring av politisk makt ovenfor økonomisk framgang. For sterke økonomiske makter har ikke det vært et stort problem, hverken på kort eller lang sikt. Land som har befridd seg fra kommunismen derimot, som Tsjekkia, måtte gjennomføre krevende reformer for å skape et kapitalistisk system hvor bedrifter fikk mer pusterom. Likevel havnet flere som var avhengig av staten i fattigdommen. Tsjekkia var ikke klar for medlemskap. Den tsjekkiske mannen er beviset: Han er et offer av systemer som feiler.

Han fikk jo ikke oppleve det paradiset som Tsjekkia skulle forestille etter innmeldingen. Det eneste han fikk se, var Maastricht-traktaten som tillater en fri transport og gjennomgang av varer og personer innenfor unionen, som ga ham muligheten å reise unna uten hindringer. Nå står han i Norge med kun forhåpninger at alt skal gå bra. Vår tsjekkiske venn har i hvert fall viljen å klare seg i Norge og det er positivt. Han vil lære seg språket, skaffe seg jobb og delta i samfunnet. Slike folk må tilbys alle sjanser. Likevel føler jeg synd at en slik innvandring må komme til å skje, og da utelater jeg alle polakkene og litauerne som det stadig blir flere av i Norge. Vi kan bare ønske alle våre medmennesker det allerbeste i livet, men det å reise fra land hvor det strømmer relativt mange utviklingspenger til er uforståelig.

Samme tendensen ser man også i Flandern, der jeg kommer fra. Mange EU-borgere fra Romania og Bulgaria håper på et bedre liv, men blir skuffet da det viser seg at de må overnatte i hovedstadens sentralstasjon i verre situasjoner enn i hjemlandet. Der går de i sultestreik når de vet at de ikke får dokumentene og at de skal bli utvist. Som oftest er det familier med mange barn som forventer at de blir forsynet av staten. At alt går automatisk. Belgias innvandringsminister reiste spesielt til Kosovo for å avråde mennesker å komme til Belgia. Hun gjorde opprop for å bli i eget land, utdanne seg og jobbe med intern utvikling. Bare slik kan et land opparbeide seg og holde seg unna fattigdommen, sa hun. I mellomtiden i varme kontorer i den samme hovedstaden Brussel ler de europeiske byråkratene av henne:

Innvandring? Nihil nove sub sole. Ikke noe nytt, sier de med et smil.