Møreaksen: en realitet i tegnestua

Siden 1987 har det kjørt mer enn 18.000 hurtigruter gjennom Julsundet, har kommunestyret kommet sammen ca. 200 ganger og har Aukras befolkning grodd med omtrentlig 300 personer. 25 år siden ble fastlandsforbindelsen til Gossen diskutert i den såkalte "Brukomiteen". Per i dag har man egentlig ikke kommet lengere enn et pdf-dokument hvor det står at "planarbeid er iverksatt" og at folk får høre mer i en powerpointpresentasjon i Rica Seilet i desember. "Kommunene skal holde oss orientert" liksom.

Jeg synes Møreaksenprosjektet feiler meget i kommunikasjon og at hele konseptet presenteres ganske tåkete. I 2005 ble Møreaksen AS etablert, i all fall det jeg kunne lese fra nyhetsartiklene som stammer fra dette året. Nettsiden moreaksen.no ble antageligvis vedlikeholdt i noen år og etter det... syntes jeg at folka som sto bak var borte vekk. For en interessert kan dette virke motbydende og kan en nok tro at prosjektet bare er en spøk. Nå har visst arkitektbyrået Asplan Viak AS foretatt en konsekvensutredning om prosjektet. En kjedelig og rent beskrivende sammendrag av saker som allerede ble sagt av Statens Vegvesen og setninger som gir et åpent svar som "dette får vi se når videre planlegging utarbeides...". En ballong med mye luft inni, dog uten noe konkret og synlig materiale. Jeg vil ikke ha en slik ballong, jeg vil ha en vassballong som innholder en betydelig mengde "innkvart". Det er fremdeles flere som ikke skjønner at det ikke holder med en "film" om konseptet som allerede vises på en særlig uprofessionell måte med karikaturer på bilder. Folk liker å bli oppdatert jamt og det vil egentlig si månedlig via et offisielt talerør. Det skjer alt for ofte at vi må "finne" og/eller "oppdage" informasjonen via media. Det er skuffende og beklagelig.

Så er det fortsatt noen spørsmål ubesvart:
  1. Hvordan utformes krysset av "broarmen" til Gossen med framtidig E39? Planskilt, rundkjøring eller i T-kryss?
  2. Er det mulig for syklister og gående å utnytte broene, slik at man kan "sykle te by'n"?
  3. Hvordan blir tilknyttinga av broen på Julbøen til nådagens fv. 662?
  4. Når bygges Moldes bytunnel?
  5. I hvilken rekkefølge ferdigstilles Tautratunnelen, Julsundbrua og Aukrabrua?
Ingenting om dette. Nesten alt som ble beskrevet i rapporten av Asplan Viak hadde en gjennomsnittig utdannet person også kunne skrive. I denne forstand at skattebetalerne skal betale regninga for dette prosjektet i mange år framover, er det ingen tvil om at de kan få lov å få dugende informasjon. Vanlige mennesker kan jo ikke lukte hva skal skje...

Er du Israelsvenn?

Nei. Jeg er ingen Palestinavenn heller. Det er på tide at nordmenn slutter å bidra til denne polariseringen mellom Israel og Palestina fordi det blir for latterlig. Høydepunket denne måneden i denne saken kom den 14. juli da Sisilie Bergum skrev til Romsdals Budstikke om det palistinske fotballaget som ble "sabotert" av israelske myndigheter. At dette var skammelig for Israel. At hun føltes så synd for palestinere. Hun skulle til og med sende samme innlegg til lokalavisene i Nord- og Sunmøre. Da Kjell Ove Kleivenes svarte henne 17. juli, trodde jeg skulle lese et fornuftig svar. Men det ble dessverre ikke noe av.

Folk mister poenget fullstendig når de debatterer om Israel og Palestina. De lar seg imponere av to store politiske spillere innenfor dette temaet, enten er det et høyreorientert kristensamfunn eller så er det et sosialistisk anti-klima som påvirker de norske hjernene. Den ene gruppa er den gode, den andre er ond. Hele området der er egentlig preget av lokalpatriotisme som teller ovenfor et velferdig demokratisk samfunn. Der blir det bygd murer, bare fordi folk er unenige. Vold primerer overfor alt annet og for en av disse delene heier vi nordmenn på. Vi sender penger til et folk som svarer vold med vold, om det er Palestina eller Israel. Men vi bryr oss egentlig ikke om politiske løsninger. Vi tenker ikke langsiktig og vi bare prøver å beholde den anstrengende situasjonen som den er nå i dag. Jeg ser her pusterom for flere organisasjoner, de såkalte misjoner, som utnytter disse godtroende nordmenn (ofte gamle folk) å gi penger slik at de kan utøve noe makt innenfor disse regionene. Jeg ser her røde politiske organisasjoner som vil fortsette den nasjonale valgkampen i utlandet. Det går penger til et "hellig" sted, som ikke her hellig lenger. Det er et sted hvor ondskap har tatt over. Et folk som lever i krig i en ørken, ikke noe mer. Denne Norgesstøtten må absolutt stoppes.

Jeg vet det er noe emosjonelt som kommer inn i dette bildet, men det ikke nordmenn forstår er at de blir brukt for en politisk sak. Som oftest helliger mål midlene til denne politikken, bokstavlig talt. Religiøse folk, særlig eldre, blir hjernevasket med argumenter at de ikke er kristne når de ikke gir penger til dette "hellige området". Det kan oppfattes som frivillig tvang.

Når åpner folk øynene?

Tilbud til Bud

Personlig er jeg ikke overrasket av det lokalpatriotiske selvforsvaret av beboerne i Eide angående skiltingsdebatten om Atlanterhavsveien og veitilbudet til Bud. Det er jo en selvfølge at en blir uenig når en ignoreres. Ordføreren sto med armene i kryss ved siden av fylkesvei 64 og manifesterte seg i Budstikka om udådene av Statens Vegvesen. Dette ble en sak som berørte alle romsdalingene og jeg er en av dem.

Et voldsomt drama har hendt siden det skiltet ble plassert. Butikkene i Eide måtte stenges, de øvrige virksomhetene i tettstedet gikk konkurs og flere hundre innbyggere ble arbeidsløse. Alt på grunn av turisttrafikkantene som nå kjører om Bud. Gårdsbrukene i Eide derimot blomstrer med høynet produktivitet i både kjøtt- og melkopplegget, fordi feet ser ut til å være mindre stresset av støyet som det kraftig reduserte antallet bilistene nå forårsaker. Det ellers så undervurderte jordbruket fikk nå møte en sterk sjalusi på vegne av resten av næringslivet. Også barna kan for en gangs skyld nyte fordelene av trafikkfrie veier, som de nå bruker som nye lekeplasser. Alle de kommuneansatte i Eide som ikke ble direkte rammet av dramaet, beholdte stillingene deres, men syntes likevel – rent politisk sett – at skiltinga i Fræna var dårlig gjort. Det ble nesten snakk om å boikotte alle skilt som peker til Fræna og særlig til landsbyen Elnesvågen og kystperla Bud. Heldigvis stoler denne informasjonen ikke på konkrete fakta og forblir dette bare til et rykte, men spenningen er fremdeles følbar i kommunen. Kanskje kommer det statssubsidier til flere milliarder som erstatning til de tapte inntektene? Før Eide erklærer krig mot Fræna? Vi får se.

I midlertidig har jeg utarbeidet et meget avansert alternativ som politikerne kan lære noe av. Det er en løsning som er i favør for både Fræna og Eide. Se kartet. Veien fra Bud til Vevang blir enveiskjøring mot Vevang. Samme skjer med veien fra Vevang til Eide mot sør. Resultatet blir at man er nødt å kjøre fylkesvei 64 tilbake langs Eide. Slik løses også problemet med den smale veien fra Bud til Atlanterhavsveien. Møteplasser blir overflødige. Er dette ikke en vinn-vinn-situasjon? I et turistisk synspunkt, så må vi bare være ærlig: Eide er et kjedelig, betydningsløst og mørkt sted som alle vil forbipassere fortest som mulig. Bud derimot er lyst, åpent, turistisk og koselig. Den som vil få mest mulig ut av turen til Atlanterhavsveien, tar alltid turen innom Bud. Det er en vakker omvei som ingen takker nei til, om du er enig med dette eller ikke.



(Bilde: © Google, edited)

Sykkelinnvandring fra EU

Det er lenge siden at landet Tsjekkoslovakia har vendt ryggen mot kommunismen og ble splittet i to uavhengige demokratiske deler. Det ble ikke lenge etter at Tsjekkia søkte om medlemskap i EU. Etter tjue år er landet enda preget av noe fattigdom, som nå kommer syklende inn i Norge. Spørsmålet er ikke om vi skal hilse dem velkommen hit eller ei, men hvordan de norske autoritetene bør forholde seg til slike land og selve velferds- og pengepolitikken i hele EU.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal interpretere tsjekkerens argumentasjon i Romsdals Budstikke. Det han fortalte er at han elsker naturen og flykter fra hjemlandet, fordi det finnes ”mange byer” der. Noe sier meg at han har økonomiske grunner. Jeg håper han er utdannet så han kan finne en skikkelig jobb, særlig når jeg tenker på planene å starte på ny med sin familie: I et land hvor de fiskale avgiftene er høye, trenger en nok kapital. Det finnes mange som ikke tenker på det og bare stiger på med store forventninger. De setter kurs mot England og Skandinavia. Mellomstasjoner er Frankrike, Benelux og Tyskland, men disse europeiske regioner har på dette tidspunkt svært mange vansker å få i orden balansen, med følge at både statene og bedriftene må kutte i stillingene og virksomhetene. Franske velgere valgte for en sosialistregjering som vil proklamere ”vekst” i Europa, noe som antageligvis betyr mer ensidig skattefradrag, enda mer bedrifter som haster seg østover og enda mer kapitalflyt. Merkel, høyrepolitiker, viste seg ikke å være forstander for sosialistens tendensiøse mening, da hun ikke tenkte på å skape enda mer gjeld i Europa. Tyskland er jo i dag mer villig å stenge pengekranen etter Merkels doktrine ”keine Leistung ohne Gegenleistung” (ingen ytelse uten vederlag). Så har vi også Sør-Europa som sitter igjen med et utsiktsløs svart gap, men jeg tror ikke at jeg behøver å fortelle at det har flødd mye blekk om denne saken (og ikke minst om Hellas).

Kan Europa ta den biten? Ja sier Brussel, og det viser seg gjennom EUs erobringspolitikk. Romania og Bulgaria var de siste landene som fikk melde seg inn. Snart kommer også Island, Montenegro, Serbia og Kroatia inn. EU utvider seg og håper på en langvarig inntekt ifra disse statene, mens vedkommende statene håper på en himmel på jord i form av ”solidaritetsbidrag”. Man må begynne snarest med en økonomisk likestilling først. Det burde man egentlig gjøre helt siden EUs opprettelse. Slikt har dessverre aldri skjedd takket være sterke lobbyer som har prioritert sikring av politisk makt ovenfor økonomisk framgang. For sterke økonomiske makter har ikke det vært et stort problem, hverken på kort eller lang sikt. Land som har befridd seg fra kommunismen derimot, som Tsjekkia, måtte gjennomføre krevende reformer for å skape et kapitalistisk system hvor bedrifter fikk mer pusterom. Likevel havnet flere som var avhengig av staten i fattigdommen. Tsjekkia var ikke klar for medlemskap. Den tsjekkiske mannen er beviset: Han er et offer av systemer som feiler.

Han fikk jo ikke oppleve det paradiset som Tsjekkia skulle forestille etter innmeldingen. Det eneste han fikk se, var Maastricht-traktaten som tillater en fri transport og gjennomgang av varer og personer innenfor unionen, som ga ham muligheten å reise unna uten hindringer. Nå står han i Norge med kun forhåpninger at alt skal gå bra. Vår tsjekkiske venn har i hvert fall viljen å klare seg i Norge og det er positivt. Han vil lære seg språket, skaffe seg jobb og delta i samfunnet. Slike folk må tilbys alle sjanser. Likevel føler jeg synd at en slik innvandring må komme til å skje, og da utelater jeg alle polakkene og litauerne som det stadig blir flere av i Norge. Vi kan bare ønske alle våre medmennesker det allerbeste i livet, men det å reise fra land hvor det strømmer relativt mange utviklingspenger til er uforståelig.

Samme tendensen ser man også i Flandern, der jeg kommer fra. Mange EU-borgere fra Romania og Bulgaria håper på et bedre liv, men blir skuffet da det viser seg at de må overnatte i hovedstadens sentralstasjon i verre situasjoner enn i hjemlandet. Der går de i sultestreik når de vet at de ikke får dokumentene og at de skal bli utvist. Som oftest er det familier med mange barn som forventer at de blir forsynet av staten. At alt går automatisk. Belgias innvandringsminister reiste spesielt til Kosovo for å avråde mennesker å komme til Belgia. Hun gjorde opprop for å bli i eget land, utdanne seg og jobbe med intern utvikling. Bare slik kan et land opparbeide seg og holde seg unna fattigdommen, sa hun. I mellomtiden i varme kontorer i den samme hovedstaden Brussel ler de europeiske byråkratene av henne:

Innvandring? Nihil nove sub sole. Ikke noe nytt, sier de med et smil.