I smertenes sinne

Hendelsene 22. juli var tragiske og helt ufattelige. Snart ingen er uenig om at dette vil aldri glemmes og at dette er noe som ikke bare vil prege Norden, men også hele verden rundt.

Vi må ikke bare stille spørsmålet hvorfor og hvordan, men vi må også legge fokuset på hvordan vi takler dette. Etter slike tragedier vil det oppstå debatt, som er helt vanlig en del av prosessen. Men før vi trer i debatt, må vi skjerpe oss, og være varslet for farene vi vil konfrontere. Disse farene befinner seg i mange slags argumenter, derfor vil jeg gjerne gjøre alle oppmerksom at ikke hvert argument er dugende. Noen av dem vil jeg gjerne forklare.

Det finnes ingen som kan normalisere terror, ”fordi det frister til gjentakelse selv om vi ikke vil det”. Selv Sigmund Freud, som har kommet til denne ”konklusjonen”, hadde ikke tørt å snakke sånt. Ifølge han, har vi to valg: enten så kjemper vi mot denne teorien (”faktum” at noe gjentar seg i evigheten), eller så må vi bare innse at strid mot denne teorien er håpløst, til tross alvoret som kommer inn i bildet og friheten som står på spillet. Så kommer det an å finne tilbake verdiene som gjør oss til et verdifullt samfunn. Å kjempe mot alle slags trusler og attentater mot vår befolkning, uten at det blir felt noe mer personer. Jeg snakker ikke om heimevernet, et politisk parti, eller en religion, men om hvert eneste individ. Det er du som har personligheten din i hendene og det er bare du selv som kan styre den, ingen andre. Det kommer altså an å være modig: livet er kort, men det vil ikke si at det er ingenting vi kan gjøre for å kjempe i det hele tatt. Vi alle avgjør hvordan de neste generasjonene tenker, vi må varsle dem for denne feigheten i det andre valget Freud forestiller. Valget er opp til deg.

Det finnes ingen som kan si at terror kan forandre en samfunn i den retningen terroristen hadde ønsket. Måten vi reagerer på, utgjør nokså en stor del av terroristenes mål. Å avsky terroristenes ideologi er en sak, men det vil fremdeles ikke si at vi skal skifte politisk parti eller mening på grunn av sympati for den gruppa som blir truffet. Dette ville jo være en simplistisk tankemåte. Som de norske politikere sa klokt: ”dette er noe som overstiger det politiske nivået”. Faren ligger i sammenligning av ekstremistideologier med de vanlige klassiske ideologier. Det er ikke vits å finne trusler i den høyre politikken, når vi snakker om høyreekstremister. Heller ikke i den venstre politikken, når vi snakker om venstreekstremister. Det samme gjelder i kristendommen, islam og andre tro som jo forbyr dreping av andre. Det er kristenekstremister, muslimekstremister (Jihad), og andre ekstremister som dreper ”i troens navn”. Faktum er at vi ikke er kristen eller muslim, når vi dreper. Vi skal ikke legge skylden hos dem som tror annerledes, men som fortsatt tenker realistisk. Vi skal ta i betraktning de farlige ekstremistene, de farlige ideologiene. Det er ikke enten sort eller hvitt.

Det finnes ingen som har grunn å gjennomføre en revolusjon i et demokratisk land som Norge. Det finnes kanskje mye som kan forandres eller endres, men vi må huske at landet er et av verdens tryggeste sted å bo i og at vi bare kan takke at vi har det så godt. Når folkets opinion forandrer, vises det i valgene. Når man vil ytre sin mening, så kan man gjerne ytre den. Å mene at vi vil ha det godt ved å pålegge oss en ideologi eller en tro og ved å behandle menneskeliv på sånn beistaktig måte er jo helt kontradiktorisk. Når man vil oppnå noe, må man også tenke på konsekvensene for andre. Hvis man ikke gjør det, så er man rett og slett egoistisk.

I smertenes sinne, raseriet, blir det enkelt for oss mennesker å si fæle ting, ting som vi vil angre etterpå. Det blir enkelt å fordømme ting, ting som kanskje fordømmes uten grunn. Det viktigste er at man ikke må miste sans av realiteten. Vi må ikke gå glipp av demokratiet, ytringsfriheten for alle. Vi må ta vare på de (norske) verdiene vi har, bruke dem i hverdagen og ta dem med til framtiden. Uansett hva som skjer.