I smertenes sinne

Hendelsene 22. juli var tragiske og helt ufattelige. Snart ingen er uenig om at dette vil aldri glemmes og at dette er noe som ikke bare vil prege Norden, men også hele verden rundt.

Vi må ikke bare stille spørsmålet hvorfor og hvordan, men vi må også legge fokuset på hvordan vi takler dette. Etter slike tragedier vil det oppstå debatt, som er helt vanlig en del av prosessen. Men før vi trer i debatt, må vi skjerpe oss, og være varslet for farene vi vil konfrontere. Disse farene befinner seg i mange slags argumenter, derfor vil jeg gjerne gjøre alle oppmerksom at ikke hvert argument er dugende. Noen av dem vil jeg gjerne forklare.

Det finnes ingen som kan normalisere terror, ”fordi det frister til gjentakelse selv om vi ikke vil det”. Selv Sigmund Freud, som har kommet til denne ”konklusjonen”, hadde ikke tørt å snakke sånt. Ifølge han, har vi to valg: enten så kjemper vi mot denne teorien (”faktum” at noe gjentar seg i evigheten), eller så må vi bare innse at strid mot denne teorien er håpløst, til tross alvoret som kommer inn i bildet og friheten som står på spillet. Så kommer det an å finne tilbake verdiene som gjør oss til et verdifullt samfunn. Å kjempe mot alle slags trusler og attentater mot vår befolkning, uten at det blir felt noe mer personer. Jeg snakker ikke om heimevernet, et politisk parti, eller en religion, men om hvert eneste individ. Det er du som har personligheten din i hendene og det er bare du selv som kan styre den, ingen andre. Det kommer altså an å være modig: livet er kort, men det vil ikke si at det er ingenting vi kan gjøre for å kjempe i det hele tatt. Vi alle avgjør hvordan de neste generasjonene tenker, vi må varsle dem for denne feigheten i det andre valget Freud forestiller. Valget er opp til deg.

Det finnes ingen som kan si at terror kan forandre en samfunn i den retningen terroristen hadde ønsket. Måten vi reagerer på, utgjør nokså en stor del av terroristenes mål. Å avsky terroristenes ideologi er en sak, men det vil fremdeles ikke si at vi skal skifte politisk parti eller mening på grunn av sympati for den gruppa som blir truffet. Dette ville jo være en simplistisk tankemåte. Som de norske politikere sa klokt: ”dette er noe som overstiger det politiske nivået”. Faren ligger i sammenligning av ekstremistideologier med de vanlige klassiske ideologier. Det er ikke vits å finne trusler i den høyre politikken, når vi snakker om høyreekstremister. Heller ikke i den venstre politikken, når vi snakker om venstreekstremister. Det samme gjelder i kristendommen, islam og andre tro som jo forbyr dreping av andre. Det er kristenekstremister, muslimekstremister (Jihad), og andre ekstremister som dreper ”i troens navn”. Faktum er at vi ikke er kristen eller muslim, når vi dreper. Vi skal ikke legge skylden hos dem som tror annerledes, men som fortsatt tenker realistisk. Vi skal ta i betraktning de farlige ekstremistene, de farlige ideologiene. Det er ikke enten sort eller hvitt.

Det finnes ingen som har grunn å gjennomføre en revolusjon i et demokratisk land som Norge. Det finnes kanskje mye som kan forandres eller endres, men vi må huske at landet er et av verdens tryggeste sted å bo i og at vi bare kan takke at vi har det så godt. Når folkets opinion forandrer, vises det i valgene. Når man vil ytre sin mening, så kan man gjerne ytre den. Å mene at vi vil ha det godt ved å pålegge oss en ideologi eller en tro og ved å behandle menneskeliv på sånn beistaktig måte er jo helt kontradiktorisk. Når man vil oppnå noe, må man også tenke på konsekvensene for andre. Hvis man ikke gjør det, så er man rett og slett egoistisk.

I smertenes sinne, raseriet, blir det enkelt for oss mennesker å si fæle ting, ting som vi vil angre etterpå. Det blir enkelt å fordømme ting, ting som kanskje fordømmes uten grunn. Det viktigste er at man ikke må miste sans av realiteten. Vi må ikke gå glipp av demokratiet, ytringsfriheten for alle. Vi må ta vare på de (norske) verdiene vi har, bruke dem i hverdagen og ta dem med til framtiden. Uansett hva som skjer.

Når sveklinger åpner munnen

Identiteten, følelsen å komme fra et sted, et hjem, angår vel mange av oss. Jeg kan nok si de fleste av oss. Hvis det angår dialekter, står jeg alltid klar å tre i debatt, selv om jeg er klar over at jeg ikke kan forandre alles ideer.

Om vi kommer fra Oslo, Bergen, Troms eller Romsdalen… om vi reiser til den andre siden av jordkloden, og ja, selv om vi mister passet vårt… vi kan fremdeles ikke tape vårt hjem, vår kultur. Denne identiteten gjenspeiler seg i dialekten vi snakker. Vi som mener at bestemte kulturer eller språk er høyere enn andre, sviker ikke bare de andre av oss som deltar i vår arv, men forræder nokså de som ikke snakker vår dialekt. Hvorfor? Når vi tvinger andre å snakke et språk, og når vi tvinger dem å delta i en kultur som representerer hverken oss eller de andre, så viser vi ikke noe respekt overfor oss selv og de andre. Enighet? Alle nesene i den samme retningen? For noe vrøvel! Det kommer an å ha viljen til å vise solidaritet til andre som vi har samtale med. Å ha motet for å forstå hverandre. Å ha kunnskapen å vise respekt og anerkjenne diversitet i identiteter, selv om både en østlending og en romsdaling er norske statsborgere begge to. Når vi sier at dialektene tilhører bøndene, og særlig når vi assosierer dem med en mindreverdig kultur, vil forfedrene våre kanskje snu seg i gravene. Uten dem, hadde vi ikke eksistert. Skamløst. ”Vanskelig” i sammenheng med ”å forstå hva man sier” er en adjektiv som kun brukes av sveklinger. Sveklinger som ikke vil fatte at det eksisterer forskjellige dialekter, kulturer, mennesker. Sveklinger som avskyr mangfold. Sveklinger som forventer å ha samtaler med sveklinger, bare for å gjøre hverdagen enda mer lettere enn den er til dags. Vil du være sånn? Valget er opp til deg.

Jeg finner ingen grunner hvorfor vi bør ”heve” oss over våre kjære dialektene ved å ape etter en kultur som ikke passer til oss. Å ta bort en dialekt er nesten å ta vekk et lokalt fotballag. Hvorfor heie på det bondelaget Gossen IL, mens vi alle kan satse på Vålerenga i stedet? Vålerenga har jo mer supportere enn Gossen IL, så man blir lettere akseptert når man heier på et lag som er mer kjent. En grov sammenligning, jeg vet, men har den ikke relevans? Når du tar vekk populariteten til det lokale laget ved å forminske det som useriøst og vulgært, blir folket som føler seg tilknyttet til det surt. Akkurat samme historie med dialektene. Husk at det står mange kulturer, mennesker på spillet når du snakker stygt om dialekter.

Man har bevist i empiriske undersøkelser at de som snakker dialekt hjemme – i motsetning av det som mange tror – har gjennomsnittig bedre kunnskaper i enhetsspråk som bokmål og nynorsk. Dette er ikke bare i Norge. Dialekttalende har gjennomsnittig større ordforråd og er bedre i syntaksen, fordi de har kontakt med to forskjellige språk og fordi de ubevisst fokuserer på grammatiske relasjoner mellom begge språkene. Herved kan jeg bare røyke argumentene som sier at det er bare godt at vi bør droppe de forvirrende, misledende dialektene. Den gylne middelvei er jo å stimulere barna både i dialektene og i standardspråkene. Dialektene for å snakke, standardspråkene for å skrive.

Dialekter er ikke bare noe fra fortiden, det snakkes også i dag… av mange mennesker, og la det være en del av fremtiden. Det er ikke noe ondt, latterlig eller ulovlig. La oss være fri i det vi gjør, snakker. La hver få sin egenandel i sin kultur. Kultur er jo for evig og alltid.