Hvorfor Belgia bør oppheves

« La Belgique sera latine ou elle ne sera pas. » 
Belgia skal være latinsk (fransk) eller vil ikke eksistere i det hele tatt.
– Charles Rogier, vallonsk statsminister og frontfigur ved Belgias opprettelse (1832)
 
Den som vil kjenne til dagens situasjon i Europas navle eller bare vil forstå dette innlegget, bør nok begripe den komplekse historien som ligger bak dette landet av sjokolade, øl og vakre middelalderbyer. Den som undrer hva denne utenlandske saken har å gjøre med Norge, bør jeg nok minne om Fridtjof Nansen som var en av de store norske unionsmotstandere. Han proklamerte en uavhengig norsk stat gjennom demokrati. Han gikk verden rundt, fortalte om Norges ønske å bli et selvstendig land etter mange tiår preget av unødvendig undertrykkelse og vold mot den norske, ufarlige nasjonalismen, og han ba om internasjonal anerkjennelse. Dette er en sak som nå gjentar seg i Belgia. Nasjonalistene har vunnet tillit av sirka 40% av den flamske befolkningen og tverrpolitisk finnes det representanter som heller ser Flandern bli et selvstendig land i EU. 2014 er valgår i Belgia, og hjertesaken er hverken helse eller samferdsel: Oppgaven er å finne en fredelig løsning for det innviklede byråkratiet landet har havnet i siden folkenes eksplisitte etterspørsel for mer autonomi på begynnelsen av etterkrigstiden. Ikke grunnet en romantisk forestilling, men harde realiteter og rene fakta med en lang historie. I dag det er kun et tidsspørsmål når det føderale grenselandet mellom Nederland, Tyskland og Frankrike oppdeles, men jeg vet at dette ikke skjer uten internasjonal støtte.

Da Napoleon stablet oppi seg den ene krigstabben etter den andre og Frankrike kvittet seg med denne demagogiske stormannsgale typen, ble det like etter hans bannlysning møte i Wien under Storbritannias ledelse. På dette møtet i 1815, som noen rykter beskriver som en fyllefest, valgte det sistnevnte landet å gå inn en avtale med de øvrige stormaktene Frankrike, Tyskland og Russland for å skape et nøytralt såkalt bufferland mellom rike stormakter, slik at militære sammenstøt ble mindre uunngåelig. Noe som viste seg til å være forgjeves knapt ett århundre senere. Dette landet var en utvidelse av fyrstedommen Nederland sørover. Det medførte at hertugdommer som vi nå kjenner som Flandern, Brabant, Limburg, Vallonia og Luxemburg ble innlemmet i Nederland. For de første tre hertugdommer var overgangen til et nederlandsk, protestantisk system med gratis undervisning og en relativt bedre velferdsordning for folk flest en varm velkomst. I disse regionene snakket man allerede en slags nederlandsk (senere kalt flamsk, den belgiske varianten av nederlandsk) og var bare den katolske troen - tross religionsfriheten Nederland håndterte - noe som man helst ikke ville ta avstand fra. Det var dog de sistnevnte hertugdommer som viste seg til å være sterke motstandere av de gjenforente Nederlandske statene de plutselig ble innlemmet i. De snakket jo et annet språk, var katolske og aldri kunne tenke seg å bytte ut vanene med nederlandske verdier. Også Frankrike som så sine allierte fransktalende hertugdommer gitt bort, bestemte seg å planlegge en storaksjon for å ta tilbake det de mente å tilhøre fransk kultur. Vi skriver 1830 da franskmennenes antikampanje mot den nederlandske kongen nådde sitt høydepunkt. Den fransktalende borgerlige klassen som uten tvil også besto av velferdige flamlendere, brabantere og limburgere hadde fått militær støtte av Frankrike med hensyn til å rive seg løs av Nederland. Meningen var å opprette et land som het Belgia, og landet skulle etter opprinnelig plan bli fullstendig fransk. For å sikre landets enhet og stabilitet valgte et midlertidig styre for en fyrst som statsoverhode. Storbritannia satt igjen med stor fortvilelse overfor Frankrike, men grep ikke inn. Alle var for svake og handlingslammet å begynne noe mot Frankrike. Det ville heller ikke lønne seg med et ekstra par år med krig, så man lot det bare skje. I etterkant av Belgias dannelse ble befolkningen i Flandern, Brabant og Limburg berørt av fransken i hverdagen. Næringslivet, politikken, retten, mediene, høyere utdanning, alt foregikk på et språk som ikke var deres eget. I første omgang falt bort den nederlandske undervisningen som tilbød barn lesing, skriving og regning. Kun adel og velstående familier som hadde råd til barnas undervisning kunne klatre opp i det franskpregede hierarki. Ellers var en bare fabrikkarbeider, bonde, baker, slakter eller snekker.

« Sire, vous régnez sur deux peuples : il y a en Belgique des Wallons et des Flamands ;
il n’y a pas de Belges. »
Deres Majestet, De regjerer to folker : i Belgia finnes det vallonere og flamlendere ; det finnes ingen belgiere.
– Jules Destrée, vallonsk sosialistisk statsråd (1912)

Mange vanlige familier og enkeltindivider brydde seg ikke særlig over hvem som styrte hva, men noen visste hva konsekvensene i hverdagen betydde når en ikke kunne få krav på sine rettigheter uten innflytelse i politikken. Disse engasjerte skapte en bevegelse som skulle samle alle nederlandsktalende hertugdommer til en stor protestgruppe mot den belgiske etablerte fransktalende eliten (som også besto av deres egne). Gruppa som hadde sine ideologiske fløyer i både høyre og venstre nøt stadig mer popularitet fra den flamsk-brabantisk-limburgiske befolkingen og ikke lenge etter kalte de seg for Flandern og dets befolkning flamlendere. Uheldigvis fantes en del radikale flamlendere som så Flanderns løsrivelse gjennom tysk herredømme. Disse kollaborerte med Tysken både i første og andre verdenskrig. Dermed var kampen om mer selvstendighet blitt ganske upopulær blant de moderate upolitiske flamlenderne, som vendte ryggen stikk mot noen form av nasjonalisme og aksepterte Belgia som deres nasjon. Allikevel har de fleste flamske politikere alltid kunnet få innflytelse i de belgiske moderate partier, og litt etter hvert ble mange av de flamske ønskene, som gratis undervisning, bruk av nederlandsk i retten osv. innvilget. Det var likevel ikke før 60-tallet at like rettigheter for flamlenderne ble til virkelighet. Det var også etterkrigstiden som var et økonomisk vendepunkt for Flandern og medførte flyt av kapital og arbeidskrefter fra Vallonia, særlig da mange kullminer og stålfabrikker sluttet virksomhetene. Fransk ble nå et langt mindre viktig språk og selve demografien og politikken viste seg å forårsake at maktbalansen ble i Flanderns favør. Den forankrede sosialismen i Vallonia har siden da presset på og krevd enda større solidaritetsbidrag i form av enorm pengestøtte. Antallet arbeidsløse vallonere vokser stadig raskere, men i nådagens krise er gresset heller ikke grønnere på den flamske siden. I tillegg til denne arbeidsutfordringen kommer de mange kunnskapsløse innvandringer  strømmende inn i det belgiske bildet, folk vi også skal ta oss av finansielt og behandle som våre egne. Nok er nok, mener mange og det er nettopp det som gjør interessen i et uavhengig Flandern vokse. I flere tiår har mange temaer skapt uro blant flamlenderne, fordi det kunne aldri være en reform som ikke trengtes støttepenger til vallonere. På den samme etterkrigstiden stiftet flamlenderne sine egne parti. Enten på grunn av grundig uenighet med de fransksnakkende kolleger i de klassiske partiene (liberal, sosialistisk eller katolsk) eller bare for å stifte et nytt parti med fullstendig uavhengighet som endelig mål. En ganske logisk følge var at Flandern stemte stort sett sentrumhøyre med fokus å forbedre daværende system uten uansvarlig pengebruk og Vallonia som stemte rødt i forhåpningen å få mer solidaritet for den store arbeidsløsheten og for å kunne takle de nye utfordringene. På 80-tallet konstruerte man en belgisk stat som besto av en ganske kompromissfull løsning for Flandern, Vallonia, den tysktalende delen ytterst i øst og hovedstaten Brussel som fikk tildelt en særegen status: den belgiske føderalismen. Flere departementer som justis, beredskap, pensjoner og finans skulle likevel forbli belgisk og ikke bli splittet. Denne ordningen har ført til at Belgia har fått fem ulike regjeringer.


« La culture du français doit, pour ceux qui sont appelés à jouer un rôle dans le mouvement universel de la pensée et de l’action, primer celle du flamand. »
Den franske kulturen bør, for dem som vil spille en rolle i den universelle verdenen av tanker og handlinger, stå ovenfor den flamske.
– Mercier, vallonsk kardinal (1906)

Mange ble fornøyde med den nye belgiske stat, men en stor del innså at Flandern skulle fortsette å lide under den blytunge konstruksjonen. Den "ærlige" belgiske ordningen som ofte framstilles som en fredlig løsning for en konflikt med språkgrupper (og som har blitt referert som en mulig løsning for konflikten mellom Palestina og Israel) har i hvert fall blitt såpass byråkratisert at selve Belgias demokrati blir skadet: ettersom flamlendere (utgjør sirka 55% av belgierne) skal være likestilte med resten av belgierne, blir deres stemmevekt jamnet ut til 50%. Også har det blitt innebygd alarmprosedyrer in grunnloven, slik at landets minoriteter kan slå alarm, dersom de mener de utsettes for avstemninger som kan ramme deres solidaritetsmilliarder eller annet vi kan regne som ulempe. Mange prosedyrer bare for å forhindre at flamlenderne får litt for mye kontroll over hele Belgia. Uansett har Flandern brukt det nye føderale systemet å innføre egen undervisning som i mange statistikk nå regnes til en av verdens beste. Flamske femteklassinger lærer fransk fordi den flamske regjeringen vil at flamlenderne skal bety noe i det belgiske samfunnet. Man skulle tro at Vallonia kunne bruke den samme anledningen til å ordne opp i undervisningen, men uheldigvis for vallonerne er nederlandsk et valgfag. Alle anledninger til å styrke den interne økonomien med mer (språk)dyktige folk benyttes i en langt mindre stor grad enn i Flandern. Den styrende sosialismen har heller ikke greid å stille opp i egne vallonske departementer heller, slik at pengene kunne gå til det største behovet blant folk. Jo flere flamske solidaritetsmilliarder vises å ha blitt sløst bort til utallige ulønnsomme prosjekter i krisetider, desto fortere frustrasjonen på flamsk side vokser. I det siste tiåret har denne frustrasjonen blitt oversatt til en politisk overvekt til de liberalkonservative som ønsker å gå inn for en ordning som innebærer selvstyre for Flandern, Vallonia og Brussel. Man forutser at en oppløsning av Belgia kan skape vekst, ettersom regjeringene blir nødt å styre seg selv uten pengekraner. Samarbeid mellom de belgiske statene kan like gjerne oppnås gjennom Benelux og EU. Miljø og forsvar er saker som allerede vurderes å blitt slått sammen til et større samarbeid. Flandern kan i tillegg få til tettere samarbeid med Nederland for å skape mer fellesskap i kultur og språk. Det kan også Vallonia med Frankrike. En ren sum av to diverse demokratier er uholdbart og bare leder til enda mer vanskeligheter. Et ustabilt land kveler næringslivet og langsiktig vil Belgia ikke trekke til seg mer bedrifter på grunn av alt for høye avgifter og nødvendige effektiviseringer som ikke kommer. Flandern vil nettopp bruke selvstendigheten å ta ansvaret og tilby jobbmuligheter gjennom mer pusterom for næringslivet.

Slå sammen Nederland og Flandern? Spørsmålet virker ganske logisk for utenforstående som kommer i kontakt med Belgias språkkonflikter for første gang. Nederland og Flandern har jo noen politiske områder til felles og ikke minst språket som er prikklikt på begge sider av grensen. En del av det belgiske forsvaret samarbeider veldig tett med det nederlandske. Med hensyn til bevaring av det nederlandske språk, har Flandern og Nederland dannet en språkunion. Likevel finnes det forskjellige områder de to landene er svært uenige om. Flandern har for eksempel - i motsetning til Nederland - et liberalisert undervisningssystem og utmerker seg mest i samfunnsorganisasjon. I Nederland har man en langt bedre ordning for praktiske, "hverdagslige" domener. Bedre veier og strengere miljøhensyn gjør det mindre tungvindt for beboerne, men kraftige kutt og hardere skatter presser ut nederlenderne som en appelsin. Den siste romantiske biten greier mange flamlendere heller ikke å svelge: Flandern er ikke klar for enda et monarki. I lyset av en ny stat som har en full demokratisk legitimitet, er det lite sannsynlig at folket velger en ukjent, uvalgt person som statsoverhode. Hvis Flandern innlemmes i Nederland, må sistnevnte inngå mange kompromisser som budsjetteres på en sum som tømmer pengebingene til begge land i mange år framover. Få undersøkelser har til slutt også utvist at flamlenderne putter lite tillit i en slik plan. For Frankrikes skyld er det og en god idé å vente med å ta inn Vallonia. Dette blir den ultimate utfordringen å klare seg selv. Muligens en tung belastning, men nødvendig.

Er ikke færre og større land mer aktuelle på nådagens mondialiserte jordklode? Jeg mener at både Flandern og Vallonia greier seg godt uten Belgia. En kan bygge en sterk og omsorgsfull stat uten mye areal. Dessuten teller den flamske befolkningen 1,5 millioner personer mer enn Norges befolkning. En har ingen grunn å samle på et land der all verdens penger skal brukes til etater som prøver å forene to folker som beveger framover med to ulike hastigheter. For sikkerhetens skyld kan Belgia splittes på en fredelig måte, uten dramatikk, uten finansielt kaos, uten storslagne kompromisser. Selvstendigheten betyr jo ikke at man setter en stopper for tilnærmelsen av befolkningene eller den liberale, ”grensefrie” markedsføringen. Spørsmålet om hvem vil få Brussel, er underlagt hvem som har sterkest finansiell bærekraft. Isolerende proteksjonisme eller stenging av grensene er kun et ekstremt dommedagsscenario som betyr umiddelbar konkurs. Med åpent blikk til verden kan hvert folk utvikle seg i sitt eget land. Å bety noe uten å sitte fastklemt i Belgias kvelende statstruktur. Flanderns og Vallonias selvstendighet innenfor eksisterende samarbeid som EU, Benelux og FN skaper muligheter. Norge så også sjanser da det rev seg løs fra Sverige i 1905. Jeg uttrykker derfor mitt håp at Norge anerkjenner den framtidige staten Flandern nå eller senere.

Visste du at...

  •  det ikke finnes et språk som heter "belgisk", men at de fleste belgiere snakker nederlandsk (55%), et mindretall fransk (44%) og sirka 1% tysk? 
  • mange utenlandske politikere, forretningsmenn og journalister kun leser fransktalende medier som ofte har et svært annerledes synspunt enn flamske medier?
  • Belgias nasjonalsang først ble oversatt til nederlandsk i 1938?
  • Belgias grunnlov først ble oversatt til nederlandsk i 1967?
  • Fransk som sidemål var betalende for flamske skoleelever fram til 2. verdenskrig?
  • de fleste beboerne av Brussel (opprinnelig brabantisk by) nå snakker fransk?
  • den flamske og vallonske nasjonaldagen ikke har rødt på kalenderen?
  • også Catalonia og Skotland skal holde folkeavstemning om selvstendighet i 2014?

Ambisiøse brobyggere

Forkjempere av brua over til Otræn endelig forenes!

Framgang i Møreaksprosjektet betyr en stadig oppgang i optimismen: Flere planer er blitt iverksatt, PowerPoint-framvisninger med "mer informasjon i sommeren" har blitt vist... og... nye bilder er lagt ut. Denne gang har "Brobyggerne", en upolitisk gossisk tilhengergruppe (brobyggerne.com - legg merke til ".com"), strekket seg fram med skikkelige montasjer om hvordan broforbindelsen kan se ut. Med seilingshøyde på over 150 meter - nok til å få kjøre digere cruiseskip under disse - vil bro-fansene gjøre om Kjerringsundet til et attraktivt turistmål. Men det er ikke tilstrekkelig for dem: fiskerne må jo ha deres del også! Derfor foreslår Brubyggærænj å utvide budsjettet med bare ett par millioner kroner ekstra for å forsyne de framtidige broene med "fiskersikring". Et slags gangfelt at med kjørefeltet. Men hva med å "sykle te by'n"? De ambisiøse brobyggere enda ikke klar over hvilke alternativer bør utredes, men én ting står fast: gående eller syklende betaler ingen bompenger. Unntatt når en går med nummerskiltet i veien, men det er vel ingen som pønsker på akkurat det der, tror jeg. Og i tillegg må vi da være helt sikker på at Gossen får automatisk bom... men hei, vi lar vel ikke en kjede seg i hjel i et lite kaldt hus med konstant åpent vindu for å ta imot alle de pengene. På Tangen herlighet? Å nei, huff da.

Ja, Aukrabruane skal tydeligvis være en mini-Atlanterhavsvei, dersom alt ville være avhengig til Brobyggernes vilje. Men hva med kostnadene til alt dette? Det handler jo ikke om noen tusenlapper og to fluelorter mer. Ettersom den rødgrønne regjeringa sliter med å få statsbudsjettet for de neste årene i orden før stortingsvalget i år óg uten bruk av hellige oljepenger, kan en ekstra bevilgning medføre mér kommuneskatt o.l. (som fordeles tre fjerdedel til Bernhard og resten til utredning i NTP) og/eller en mulig frysing av planene for et nytt kulturhus. Pluss at vi opplever mindre gjerrige tyske turister som tar turen innom Rokta Bauta før de går ombord på Onaferja, og i det verste tilfellet: stenging av gassanlegget på Nyhamna som har bokstavelig beriket kommunen. En slik panisk reaksjon fra både offentligheten og næringslivet venter ingen av gossingene på: Skolen forbys å varme svømmebassenget til en mennesklig tålbar temperatur og investorer vil nøle med å gjennomføre kortsiktige planer som for eksempel installere trikk fra Coop helt til Idrettshallen. I dag er det eneste kravet som imidlertidig blir topprioritert å få mat- og smågodtservice på Ivar Aasenferja. Helst med svele og varm kaffe til 25 kroner. Allikevel bryr gossingene egentlig ikke seg så mye om disse fordelene Fjord1 har tilbydd: alle midler er gode nok for å få den forbaskede fastlandsforbindelsen litt nærmere. Litt.

Til slutt så kan vi jo bare drømme videre. Vi lever heldigvis ikke i et totalitært jantelovinspirert "nei, det kan du ikke"-diktatur som kan hindre oss i tankeprosessen. Så hvorfor ikke foreslå kutt i budsjettet ved å finne typisk gossiske, "spøkje ænkelte" løsninger til kompliserte problemstillinger som rimelig erstatning av Vegvesens alt for dyre metoder. Steinfylling med pukk fra en annen kommune? Skam dere, bruk heller samla skrap og skrot som slenger rundt her og der i de gossiske hagene og myrene. Sand fra fjordbunnen og asbest fra løetakene kan omgjøres til betong, og asfalt... vurdér heller å legge grusvei, det skader vel ikke? Dersom det blir en flytebro, kan vi alltid bruke legoklosser til å lage pontongene. Masse ideer til overs i hvertfall.

aukra bruene
(Bilde: © Brobyggerne.com)

Møreaksen: en realitet i tegnestua

Siden 1987 har det kjørt mer enn 18.000 hurtigruter gjennom Julsundet, har kommunestyret kommet sammen ca. 200 ganger og har Aukras befolkning grodd med omtrentlig 300 personer. 25 år siden ble fastlandsforbindelsen til Gossen diskutert i den såkalte "Brukomiteen". Per i dag har man egentlig ikke kommet lengere enn et pdf-dokument hvor det står at "planarbeid er iverksatt" og at folk får høre mer i en powerpointpresentasjon i Rica Seilet i desember. "Kommunene skal holde oss orientert" liksom.

Jeg synes Møreaksenprosjektet feiler meget i kommunikasjon og at hele konseptet presenteres ganske tåkete. I 2005 ble Møreaksen AS etablert, i all fall det jeg kunne lese fra nyhetsartiklene som stammer fra dette året. Nettsiden moreaksen.no ble antageligvis vedlikeholdt i noen år og etter det... syntes jeg at folka som sto bak var borte vekk. For en interessert kan dette virke motbydende og kan en nok tro at prosjektet bare er en spøk. Nå har visst arkitektbyrået Asplan Viak AS foretatt en konsekvensutredning om prosjektet. En kjedelig og rent beskrivende sammendrag av saker som allerede ble sagt av Statens Vegvesen og setninger som gir et åpent svar som "dette får vi se når videre planlegging utarbeides...". En ballong med mye luft inni, dog uten noe konkret og synlig materiale. Jeg vil ikke ha en slik ballong, jeg vil ha en vassballong som innholder en betydelig mengde "innkvart". Det er fremdeles flere som ikke skjønner at det ikke holder med en "film" om konseptet som allerede vises på en særlig uprofessionell måte med karikaturer på bilder. Folk liker å bli oppdatert jamt og det vil egentlig si månedlig via et offisielt talerør. Det skjer alt for ofte at vi må "finne" og/eller "oppdage" informasjonen via media. Det er skuffende og beklagelig.

Så er det fortsatt noen spørsmål ubesvart:
  1. Hvordan utformes krysset av "broarmen" til Gossen med framtidig E39? Planskilt, rundkjøring eller i T-kryss?
  2. Er det mulig for syklister og gående å utnytte broene, slik at man kan "sykle te by'n"?
  3. Hvordan blir tilknyttinga av broen på Julbøen til nådagens fv. 662?
  4. Når bygges Moldes bytunnel?
  5. I hvilken rekkefølge ferdigstilles Tautratunnelen, Julsundbrua og Aukrabrua?
Ingenting om dette. Nesten alt som ble beskrevet i rapporten av Asplan Viak hadde en gjennomsnittig utdannet person også kunne skrive. I denne forstand at skattebetalerne skal betale regninga for dette prosjektet i mange år framover, er det ingen tvil om at de kan få lov å få dugende informasjon. Vanlige mennesker kan jo ikke lukte hva skal skje...

Er du Israelsvenn?

Nei. Jeg er ingen Palestinavenn heller. Det er på tide at nordmenn slutter å bidra til denne polariseringen mellom Israel og Palestina fordi det blir for latterlig. Høydepunket denne måneden i denne saken kom den 14. juli da Sisilie Bergum skrev til Romsdals Budstikke om det palistinske fotballaget som ble "sabotert" av israelske myndigheter. At dette var skammelig for Israel. At hun føltes så synd for palestinere. Hun skulle til og med sende samme innlegg til lokalavisene i Nord- og Sunmøre. Da Kjell Ove Kleivenes svarte henne 17. juli, trodde jeg skulle lese et fornuftig svar. Men det ble dessverre ikke noe av.

Folk mister poenget fullstendig når de debatterer om Israel og Palestina. De lar seg imponere av to store politiske spillere innenfor dette temaet, enten er det et høyreorientert kristensamfunn eller så er det et sosialistisk anti-klima som påvirker de norske hjernene. Den ene gruppa er den gode, den andre er ond. Hele området der er egentlig preget av lokalpatriotisme som teller ovenfor et velferdig demokratisk samfunn. Der blir det bygd murer, bare fordi folk er unenige. Vold primerer overfor alt annet og for en av disse delene heier vi nordmenn på. Vi sender penger til et folk som svarer vold med vold, om det er Palestina eller Israel. Men vi bryr oss egentlig ikke om politiske løsninger. Vi tenker ikke langsiktig og vi bare prøver å beholde den anstrengende situasjonen som den er nå i dag. Jeg ser her pusterom for flere organisasjoner, de såkalte misjoner, som utnytter disse godtroende nordmenn (ofte gamle folk) å gi penger slik at de kan utøve noe makt innenfor disse regionene. Jeg ser her røde politiske organisasjoner som vil fortsette den nasjonale valgkampen i utlandet. Det går penger til et "hellig" sted, som ikke her hellig lenger. Det er et sted hvor ondskap har tatt over. Et folk som lever i krig i en ørken, ikke noe mer. Denne Norgesstøtten må absolutt stoppes.

Jeg vet det er noe emosjonelt som kommer inn i dette bildet, men det ikke nordmenn forstår er at de blir brukt for en politisk sak. Som oftest helliger mål midlene til denne politikken, bokstavlig talt. Religiøse folk, særlig eldre, blir hjernevasket med argumenter at de ikke er kristne når de ikke gir penger til dette "hellige området". Det kan oppfattes som frivillig tvang.

Når åpner folk øynene?

Tilbud til Bud

Personlig er jeg ikke overrasket av det lokalpatriotiske selvforsvaret av beboerne i Eide angående skiltingsdebatten om Atlanterhavsveien og veitilbudet til Bud. Det er jo en selvfølge at en blir uenig når en ignoreres. Ordføreren sto med armene i kryss ved siden av fylkesvei 64 og manifesterte seg i Budstikka om udådene av Statens Vegvesen. Dette ble en sak som berørte alle romsdalingene og jeg er en av dem.

Et voldsomt drama har hendt siden det skiltet ble plassert. Butikkene i Eide måtte stenges, de øvrige virksomhetene i tettstedet gikk konkurs og flere hundre innbyggere ble arbeidsløse. Alt på grunn av turisttrafikkantene som nå kjører om Bud. Gårdsbrukene i Eide derimot blomstrer med høynet produktivitet i både kjøtt- og melkopplegget, fordi feet ser ut til å være mindre stresset av støyet som det kraftig reduserte antallet bilistene nå forårsaker. Det ellers så undervurderte jordbruket fikk nå møte en sterk sjalusi på vegne av resten av næringslivet. Også barna kan for en gangs skyld nyte fordelene av trafikkfrie veier, som de nå bruker som nye lekeplasser. Alle de kommuneansatte i Eide som ikke ble direkte rammet av dramaet, beholdte stillingene deres, men syntes likevel – rent politisk sett – at skiltinga i Fræna var dårlig gjort. Det ble nesten snakk om å boikotte alle skilt som peker til Fræna og særlig til landsbyen Elnesvågen og kystperla Bud. Heldigvis stoler denne informasjonen ikke på konkrete fakta og forblir dette bare til et rykte, men spenningen er fremdeles følbar i kommunen. Kanskje kommer det statssubsidier til flere milliarder som erstatning til de tapte inntektene? Før Eide erklærer krig mot Fræna? Vi får se.

I midlertidig har jeg utarbeidet et meget avansert alternativ som politikerne kan lære noe av. Det er en løsning som er i favør for både Fræna og Eide. Se kartet. Veien fra Bud til Vevang blir enveiskjøring mot Vevang. Samme skjer med veien fra Vevang til Eide mot sør. Resultatet blir at man er nødt å kjøre fylkesvei 64 tilbake langs Eide. Slik løses også problemet med den smale veien fra Bud til Atlanterhavsveien. Møteplasser blir overflødige. Er dette ikke en vinn-vinn-situasjon? I et turistisk synspunkt, så må vi bare være ærlig: Eide er et kjedelig, betydningsløst og mørkt sted som alle vil forbipassere fortest som mulig. Bud derimot er lyst, åpent, turistisk og koselig. Den som vil få mest mulig ut av turen til Atlanterhavsveien, tar alltid turen innom Bud. Det er en vakker omvei som ingen takker nei til, om du er enig med dette eller ikke.



(Bilde: © Google, edited)

Sykkelinnvandring fra EU

Det er lenge siden at landet Tsjekkoslovakia har vendt ryggen mot kommunismen og ble splittet i to uavhengige demokratiske deler. Det ble ikke lenge etter at Tsjekkia søkte om medlemskap i EU. Etter tjue år er landet enda preget av noe fattigdom, som nå kommer syklende inn i Norge. Spørsmålet er ikke om vi skal hilse dem velkommen hit eller ei, men hvordan de norske autoritetene bør forholde seg til slike land og selve velferds- og pengepolitikken i hele EU.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal interpretere tsjekkerens argumentasjon i Romsdals Budstikke. Det han fortalte er at han elsker naturen og flykter fra hjemlandet, fordi det finnes ”mange byer” der. Noe sier meg at han har økonomiske grunner. Jeg håper han er utdannet så han kan finne en skikkelig jobb, særlig når jeg tenker på planene å starte på ny med sin familie: I et land hvor de fiskale avgiftene er høye, trenger en nok kapital. Det finnes mange som ikke tenker på det og bare stiger på med store forventninger. De setter kurs mot England og Skandinavia. Mellomstasjoner er Frankrike, Benelux og Tyskland, men disse europeiske regioner har på dette tidspunkt svært mange vansker å få i orden balansen, med følge at både statene og bedriftene må kutte i stillingene og virksomhetene. Franske velgere valgte for en sosialistregjering som vil proklamere ”vekst” i Europa, noe som antageligvis betyr mer ensidig skattefradrag, enda mer bedrifter som haster seg østover og enda mer kapitalflyt. Merkel, høyrepolitiker, viste seg ikke å være forstander for sosialistens tendensiøse mening, da hun ikke tenkte på å skape enda mer gjeld i Europa. Tyskland er jo i dag mer villig å stenge pengekranen etter Merkels doktrine ”keine Leistung ohne Gegenleistung” (ingen ytelse uten vederlag). Så har vi også Sør-Europa som sitter igjen med et utsiktsløs svart gap, men jeg tror ikke at jeg behøver å fortelle at det har flødd mye blekk om denne saken (og ikke minst om Hellas).

Kan Europa ta den biten? Ja sier Brussel, og det viser seg gjennom EUs erobringspolitikk. Romania og Bulgaria var de siste landene som fikk melde seg inn. Snart kommer også Island, Montenegro, Serbia og Kroatia inn. EU utvider seg og håper på en langvarig inntekt ifra disse statene, mens vedkommende statene håper på en himmel på jord i form av ”solidaritetsbidrag”. Man må begynne snarest med en økonomisk likestilling først. Det burde man egentlig gjøre helt siden EUs opprettelse. Slikt har dessverre aldri skjedd takket være sterke lobbyer som har prioritert sikring av politisk makt ovenfor økonomisk framgang. For sterke økonomiske makter har ikke det vært et stort problem, hverken på kort eller lang sikt. Land som har befridd seg fra kommunismen derimot, som Tsjekkia, måtte gjennomføre krevende reformer for å skape et kapitalistisk system hvor bedrifter fikk mer pusterom. Likevel havnet flere som var avhengig av staten i fattigdommen. Tsjekkia var ikke klar for medlemskap. Den tsjekkiske mannen er beviset: Han er et offer av systemer som feiler.

Han fikk jo ikke oppleve det paradiset som Tsjekkia skulle forestille etter innmeldingen. Det eneste han fikk se, var Maastricht-traktaten som tillater en fri transport og gjennomgang av varer og personer innenfor unionen, som ga ham muligheten å reise unna uten hindringer. Nå står han i Norge med kun forhåpninger at alt skal gå bra. Vår tsjekkiske venn har i hvert fall viljen å klare seg i Norge og det er positivt. Han vil lære seg språket, skaffe seg jobb og delta i samfunnet. Slike folk må tilbys alle sjanser. Likevel føler jeg synd at en slik innvandring må komme til å skje, og da utelater jeg alle polakkene og litauerne som det stadig blir flere av i Norge. Vi kan bare ønske alle våre medmennesker det allerbeste i livet, men det å reise fra land hvor det strømmer relativt mange utviklingspenger til er uforståelig.

Samme tendensen ser man også i Flandern, der jeg kommer fra. Mange EU-borgere fra Romania og Bulgaria håper på et bedre liv, men blir skuffet da det viser seg at de må overnatte i hovedstadens sentralstasjon i verre situasjoner enn i hjemlandet. Der går de i sultestreik når de vet at de ikke får dokumentene og at de skal bli utvist. Som oftest er det familier med mange barn som forventer at de blir forsynet av staten. At alt går automatisk. Belgias innvandringsminister reiste spesielt til Kosovo for å avråde mennesker å komme til Belgia. Hun gjorde opprop for å bli i eget land, utdanne seg og jobbe med intern utvikling. Bare slik kan et land opparbeide seg og holde seg unna fattigdommen, sa hun. I mellomtiden i varme kontorer i den samme hovedstaden Brussel ler de europeiske byråkratene av henne:

Innvandring? Nihil nove sub sole. Ikke noe nytt, sier de med et smil.

I smertenes sinne

Hendelsene 22. juli var tragiske og helt ufattelige. Snart ingen er uenig om at dette vil aldri glemmes og at dette er noe som ikke bare vil prege Norden, men også hele verden rundt.

Vi må ikke bare stille spørsmålet hvorfor og hvordan, men vi må også legge fokuset på hvordan vi takler dette. Etter slike tragedier vil det oppstå debatt, som er helt vanlig en del av prosessen. Men før vi trer i debatt, må vi skjerpe oss, og være varslet for farene vi vil konfrontere. Disse farene befinner seg i mange slags argumenter, derfor vil jeg gjerne gjøre alle oppmerksom at ikke hvert argument er dugende. Noen av dem vil jeg gjerne forklare.

Det finnes ingen som kan normalisere terror, ”fordi det frister til gjentakelse selv om vi ikke vil det”. Selv Sigmund Freud, som har kommet til denne ”konklusjonen”, hadde ikke tørt å snakke sånt. Ifølge han, har vi to valg: enten så kjemper vi mot denne teorien (”faktum” at noe gjentar seg i evigheten), eller så må vi bare innse at strid mot denne teorien er håpløst, til tross alvoret som kommer inn i bildet og friheten som står på spillet. Så kommer det an å finne tilbake verdiene som gjør oss til et verdifullt samfunn. Å kjempe mot alle slags trusler og attentater mot vår befolkning, uten at det blir felt noe mer personer. Jeg snakker ikke om heimevernet, et politisk parti, eller en religion, men om hvert eneste individ. Det er du som har personligheten din i hendene og det er bare du selv som kan styre den, ingen andre. Det kommer altså an å være modig: livet er kort, men det vil ikke si at det er ingenting vi kan gjøre for å kjempe i det hele tatt. Vi alle avgjør hvordan de neste generasjonene tenker, vi må varsle dem for denne feigheten i det andre valget Freud forestiller. Valget er opp til deg.

Det finnes ingen som kan si at terror kan forandre en samfunn i den retningen terroristen hadde ønsket. Måten vi reagerer på, utgjør nokså en stor del av terroristenes mål. Å avsky terroristenes ideologi er en sak, men det vil fremdeles ikke si at vi skal skifte politisk parti eller mening på grunn av sympati for den gruppa som blir truffet. Dette ville jo være en simplistisk tankemåte. Som de norske politikere sa klokt: ”dette er noe som overstiger det politiske nivået”. Faren ligger i sammenligning av ekstremistideologier med de vanlige klassiske ideologier. Det er ikke vits å finne trusler i den høyre politikken, når vi snakker om høyreekstremister. Heller ikke i den venstre politikken, når vi snakker om venstreekstremister. Det samme gjelder i kristendommen, islam og andre tro som jo forbyr dreping av andre. Det er kristenekstremister, muslimekstremister (Jihad), og andre ekstremister som dreper ”i troens navn”. Faktum er at vi ikke er kristen eller muslim, når vi dreper. Vi skal ikke legge skylden hos dem som tror annerledes, men som fortsatt tenker realistisk. Vi skal ta i betraktning de farlige ekstremistene, de farlige ideologiene. Det er ikke enten sort eller hvitt.

Det finnes ingen som har grunn å gjennomføre en revolusjon i et demokratisk land som Norge. Det finnes kanskje mye som kan forandres eller endres, men vi må huske at landet er et av verdens tryggeste sted å bo i og at vi bare kan takke at vi har det så godt. Når folkets opinion forandrer, vises det i valgene. Når man vil ytre sin mening, så kan man gjerne ytre den. Å mene at vi vil ha det godt ved å pålegge oss en ideologi eller en tro og ved å behandle menneskeliv på sånn beistaktig måte er jo helt kontradiktorisk. Når man vil oppnå noe, må man også tenke på konsekvensene for andre. Hvis man ikke gjør det, så er man rett og slett egoistisk.

I smertenes sinne, raseriet, blir det enkelt for oss mennesker å si fæle ting, ting som vi vil angre etterpå. Det blir enkelt å fordømme ting, ting som kanskje fordømmes uten grunn. Det viktigste er at man ikke må miste sans av realiteten. Vi må ikke gå glipp av demokratiet, ytringsfriheten for alle. Vi må ta vare på de (norske) verdiene vi har, bruke dem i hverdagen og ta dem med til framtiden. Uansett hva som skjer.